...var veldig hyggelig. Det var riktignok litt skummelt den første natten. Onkel tenkte at jeg kunne få velge selv hvor jeg skulle ligge, så døren til buret mitt stod oppe. Jeg foretrekker jo ikke buret, men derimot senger og sånt, så jeg prøvde å hinte litt til at jeg kanskje kunne få ligge i midten. Den pipingen var ikke onkel så begeistret for, så da måtte jeg gå i buret, gitt... Han er mao. ikke så lett å lure som de hjemme.
Ellers var det litt turer og sånn, men onkel er jo mann, så han utbroderer ikke sånn voldsomt. Anja var ute etter litt mer enn "det går ok" og "det har gått greit", men så lenge jeg overlevde får vi vel være fornøyde.
Jeg var helt ellevill da jeg ble hentet på søndag! Onkel ba meg komme bort til vinduet på kjøkkenet, og jeg vibrerte nesten av glede da jeg så Anjas bil, og at pappa og hun kom gående bort mot huset! Jeg hadde jo begynt å lure litt på om de hadde forlatt meg helt og holdent, så gjensynsgleden var til å ta og føle på!
Jeg følte også for å løpe endel æresrunder så fort jeg kan for å vise meg frem litt. Da ler de av meg og sier at jeg tøffer meg, men det er jo greit for de å vite at jeg fortsatt har det i meg!
Da jeg kom hjem måtte jeg sjekke at alt var som det skal. Puta mi lå på plassen sin, vaskerommet var i orden og alt så heldigvis greit ut.
Nå skal jeg nyte dagene hjemme med søstrene mine, Emilie er endelig tilbake fra en telttur i gjørme hvor de hørte på musikk eller noe.
Her ser dere meg stå og speide på steinen min rett etter at vi flyttet inn i det nye huset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar