I går...

...var vi på utstilling.

Det begynte bra.

Været var fint, men det var meldt dårlig.

Vi håpet i det lengste.

Her ser dere at det er ganske så lyst og fint ute, og det er mulig å ta relativt klare bilder.

Min mor Hedda, som synes det var varmt, gjemte seg under stolen.

Troll og jeg hilser. Han fikk kjeft, akkurat sånn som alle andre får. Du fåkke no mer good will av å være utstillingschampion, assa! Dessuten er du broren min!

Alisha og Norodd med ryggen til. Til høyre ser dere oppdretter Berit.

Frikk var keen på Alisha. Veldig keen. Han ulte.

Så kom regnet.

De prøvde å beskytte meg.

Alisha og meg i ringen.

Det gikk heller ikke så bra sånn utstillingsmessig. Det var vått, kaldt og ganske så bedriten.

Dommeren hadde flere ting å si, men det jeg ble surest for var at jeg hadde ”reservert gemytt”.

Jeg er jo vanligvis kjempeblid, men når man er utendørs i tordenvær for første gang, og man er klissvåt og kald, så er det vanskelig å svinse lykkelig rundt…

Dermed ble det gul sløyfe.

Gul sløyfe vil jeg ikke ha igjen. Blått er greit nok, men ikke gult…

Utover det var det en hyggelig dag.

Nå skal det fokuseres på apporten fremover, så jeg slipper utstillinger. Mulig at vi stiller hvis det er i kombinasjon med en jaktprøve eller to til høsten, men ellers slipper jeg kanskje helt frem til neste vår.

Frida, pappa og Anja synes ikke den utstillingen i den hallen på Lillestrøm var så trivelig,

mange dyr og mennesker samlet på ett sted. Koseligere utendørs med kjentfolk samlet på gresset.

Apporten går for øvrig fremover. Vi jobber nå litt med langline, fordi jeg slipper objektet en meter eller to foran Anja. Jeg tror ikke hun skjønner at det er med vilje. Hvis jeg slipper den der, og ikke kommer helt inn, har jeg nemlig en super retrettmulighet; da kan jeg løpe ut igjen og ta med meg den rypegreia!

Anja er ikke helt enig, derfor nappes det i lina hvis jeg ikke kommer sporenstreks.

Dette er i hvert fall mye morsommere enn å tvinges til å holde den bukken.

Alle er ikke enige i familien min sin avgjørelse om at dette skal være lystbetont. Flere mener at jeg kan feile på jaktprøve og nekte å apportere.

Familien min mener at det er bedre jeg synes dette er gøy, for synes jeg det er sannsynligheten stor for at jeg vil apportere på en prøve også. Dette er deres mening, men de ser jo at andre mener tvangsapport er det beste.

Det er ikke en prinsipp-sak, Anja for eksempel, er ikke i mot tvangsapport, men mener at når jeg ”har det i meg”, bør det fremelskes med lyst og moro, ikke med tvang. Anja tenkte egentlig at tvang ville funke fint på meg, fordi jeg ”trenger å bli satt på plass fordi jeg er litt stri”, men det har jeg vel vist at jeg ikke er så interessert i, så da får vi ta det med det gode.

Så kan vi jo lure på om jeg lurer Anja, eller om hun lurer meg. Enden på visa er jo at jeg apporterer, så hvilket middel som benyttes underveis er kanskje ikke så viktig, bare løsningen er god?

Avslutningsvis, så aner det meg at Anja har begynt å søke opp ”aversjonskurs” på nettet. Hvis hun tror at jeg godtar å bli strømmet halv i hjel fordi jeg kan finne på å snuse litt på en saueskrott, da tar hun skammelig feil!!!