Hei alle sammen!
I det siste har vi drevet endel med apporttrening! Det er kjempegøy!
Innmari spennende å lete, også får jeg attpåtil premie etterpå!
Det hender at det blir litt sånn "takk, takk-takk, taaaaaakk, TAKK!",
men jeg ender opp med å gi den fra meg til slutt... Tross alt; står valget mellom godbit
og noe annet så er jeg snar til å velge litt godteri, gitt...
Neste helg er det utstilling. Det gleder jeg meg masse til! Ikke nok med at jeg får møte mange andre hunder, men vi skal jo kjøre bil! Fra å være litt pinglete på den fronten (jeg kastet jo gjerne opp og sånn da jeg var liten) så hopper jeg nå glatt inn i bilen så fort jeg får muligheten (faktisk både hvis jeg skal være med og ikke). Biltur=skal på noe gøy! Ikke dyrlegen da, men det er så lenge siden jeg var der sist nå, dessuten får jeg jo godteri der også når jeg tenker meg om...
Det ender nok opp med at pappa og jeg skal løpe sammen neste søndag. Vel, løpe er vel kanskje feil begrep, for løper de, hopper og spretter jeg ("unghund.mentalitet"), så pappa må gå fort og da traver jeg ganske så pent. Perfekt er det visst ikke, men Anja er jo så opptatt av den røde sløyfa, så...
Jeg skjønner ikke helt det med den sløyfa, for på julaften i fjor var det jo sløyfebånd både på beinet jeg fikk og litt av hvert, og på 17. mai hadde jeg på nasjonalfarget sløyfe, så det er faktisk ikke så veldig komplisert å lage det selv... Her betaler hun med letthet flere hundre kroner for at jeg skal få løpe i en ring, vi må kjøre helt til Lillestrøm, parkering må betales, de må ha mat, de kommer til å kjøpe stæsj til meg... Dette koster garantert mye mer enn en skarve sløyfe...
Ellers er den svarte katten litt av et mareritt for tiden... Den gjemmer seg når jeg er ute, Anja holder febrilsk i båndet hvis hun ser den når vi er ute på tur, og jeg får stort sett kun sett den godt når jeg står og speider på verandaen. I natt var det nok et slikt tilfelle. Anja kom hjem, og så katten foran garasjen. Hun gikk så opp til meg, og sammen gikk vi ut på verandaen. Og der, ute i det stummende mørket sniffet jeg meg frem til den drittens tilholdssted... Jeg hylte og bar meg, uuuuulte så den skulle komme frem, men den bare stakk nedover gartneriet. Jeg løp selvfølgelig inn og over til det andre vinduet for å se om den dukket opp der, men da lo Anja og sa at jeg ikke hadde retningssans... Jeg vet ikke hva retningssans er...
Frida fortalte i dag at hun hadde våknet av at jeg skreik og bar meg.
Hun skulle bare visst hvor frustrerende det er å ikke få tak i den katta...
Her er jeg hos Anja. Godt å slappe av litt i sofaen...
Ser dere den hvite prikken ganske langt øverst i bildet? På gresset? Det er meg. Huset foran kaller vi låven, og Anja er sååå lettet over at de endelig har klart å male den siste trekanten øverst. Det var rød i evigheter, til Anjas store irritasjon. "Hvor vanskelig er det å male ferdig, da!?!" sa hun. Men nå er det gjort, og freden kan endelig senke seg over Holmsborg igjen
