Det er vååååår!

Ok, jeg vet det har vært dårlig med oppdateringer, men Anja hjelper meg jo litt, og hun er syk for tiden. Nå har hun imidlertid tatt seg sammen litt; og blogger litt mens hun jamrer over at hostesaft smakte bedre i gamle dager... Hun skulle bare visst hvor lite godt endel av det jeg har tyllet i meg opp gjennom har smakt...

Her går det fint. Mamma har spadd vekk all snøen på verandaen, og på dagtid får jeg med puta mi ut så vi soler oss sammen der. Det er så deilig!!! På veien går folk på tur. Det er jo hyggelig det, men jeg er jo så glad i besøk, og jeg blir jo så innmari ivrig når jeg tror noen kommer hit! Desto større blir jo da nedturen når jeg innser at det aldri ringer på døren... Innmari irriterende, for jeg kan bruke ganske mye tid i løpet av en dag på å løpe fra det ene stuevinduet, ut i gangen for å ønske velkommen, så tilbake opp i stuevinduet, ut på verandaen for å se hvor de ble av, litt rundt i ring på stuegulvet mens halen går som en oj-oj, ut i gangen igjen... Puuuuh! Hvis folk bare visste hvordan de lurer meg!

Ellers er alt som det pleier. Jeg hjelper til på kjøkkenet og fungerer som støvsuger for familien min, jeg koser meg i solstripene og åler meg innpå folk i sofaen... Mobil-laderen til pappa gikk åt skogen her for en ukes tid siden. De hevder det var min skyld, men det kan de faktisk ikke bevise! At den er ødelagt når jeg kommer ut fra soverommet betyr ingen verdens ting. Bitemerker kan hvem som helst lage...

Våren er virkelig deilig, og jeg slurper i meg sølevann og oppdager liksom verden på ny. Problemet oppstår jo nå som i høst (og forrige vinter, når jeg tenker meg om); hvor skal jeg gjøre nr to?!? Dessuten, den snøen jeg har hoppet og rast rundt i kjempelenge nå - den holder meg ikke opp lenger, så jeg braser rett gjennom og ser ut som en idiot når bare hodet stikker opp... Kanskje like greit at alt forsvinner så jeg får omstilt meg skikkelig...

Nedenfor følger noen bilder Frida har tatt av meg. Se på skiltet mitt!!! Frida har laget det på sløyden og jeg er kjempestolt av det! :) Det er ikke alle som har sitt egen skilt!

Her sover jeg så søtt bare jeg kan på puta mi. Den er virkelig god og anbefales til andre hunder også :)

Skiltet mitt. Regner med at pappa respekterer det neste gang han vurderer å krabbe inn for å klippe klør...

På dette bildet sier oppdretter Berit at jeg likner på morfaren min, at vi har samme blikk.
Det er jeg veldig glad for å høre, for han var veldig snill (og pen da, selvfølgelig!).
Jeg rakk heldigvis å møte han før han døde i fjor...

For akkurat ett år siden i dag...

...forlot jeg den trygge og kjente havnen hjemme hos mamma Hedda og Berit, for å dra ut i den store verdenen og bo hos noen jeg bare hadde hilst på to ganger!

Heldigvis gikk det fint, og jeg koser meg masse! Her kan jeg løpe, spise god mat, bli klødd på magen, sove og kooooose på fanget. Alle menneskene mine er kjempeglad i meg, og de har fin kontakt med både hundemammaen min og oppdretteren min Berit. Det er de kjempeglade for - de setter stor pris på både Berit og Øivind. Vi har vært på flere valpetreningstreff, og Berit er superflink til å komme med gode råd og oppmuntrende tilrop! To utstillinger har det også blitt, og vi ser frem til fortsettelsen. Gleder oss alle sammen til mer jakt dette året, selv om det skjer mye annet rart også. Mammaen og pappaen min skal bygge hus, Anja skal ikke lenger bo i nabohuset, men flytte helt til Oslo, og Emilie flytter kanskje til et helt annet land som heter England! Dette blir nok året for de store forandringene, og det blir spennende for oss alle sammen!

Her får dere se noen tidligere upubliserte bilder fra min første dag i nytt hjem.

Seee, så liten og trist jeg ser ut! Anja var kjempebekymret fordi jeg skjelte, hun trodde jeg var litt rar.
Det er jeg jo også, når jeg tenker meg om...

Jeg sovnet litt innimellom alt det nye og spennende...

blant annet på fanget til Emilie...

Spennende med nye skåler og greier. Disse er jeg helt avhengig av - jeg spiser bare av de og de to som er nede hos Anja. Noen kaller det primadonna-nykker, jeg kaller det vanedyr...

Seee, så liten jeg er! Her hadde jeg nettopp kommet, og jeg var kjempekvalm og het uttafor!

Men ganske snart snudde det:

Bonnie på overnattingsbesøk igjen

Sånn, da har jeg endelig fått tid til å oppdatere litt igjen!

På mandag i forrige uke kom Bonnie på besøk. Det var veldig gøy og litt slitsomt. Det er gøy fordi vi kan leke og herje masse, litt slitsomt fordi vi blir slitne annenhver gang og da maser den andre om å leke mer, også er det litt kjedelig når mamma sier at vi må slappe av litt i hvert vårt bur.

Uansett - alt i alt gikk det mye bedre nå. Bonnie har blitt større og er ikke så pinglete lengre. Men hun vil slappe av mer enn meg, og da blir det innmari kjedelig.

Jeg er litt forsiktig (ikke pinglete som menneskene sier, bare litt forsiktig) når det gjelder mat, så hvis det er andre der så venter jeg med å forsyne meg. Det betydde i praksis at Bonnie fikk all maten, og så måtte menneskene kose med henne og holde henne opptatt så jeg kunne spise i fred og ro etterpå. Glupske ungen...

Bonnie er jo som dere kanskje husker litt tunghørt, så hun får beskjeder på andre måter. Her klappes det for å få oppmerksomhet, og hun sitter når de holder armen over hodet og greier. Ikke fatter jeg hvordan hun skjønner alle de forskjellige tegnene, men når Helen Keller greide det må jo jaggu en hund klare det samme...

Ellers er alt fint :) Maten er tilbake til det normale, jeg får Dentastix igjen og alle sier jeg ser mye mer lykkelig ut nå når jeg kan spise vanlig. Mamma og jeg koser oss med VM på ski og jeg nyter snøen så lenge jeg kan!

I morgen er det ett år siden jeg kom hjem hit; da kommer det nok et tilbakeblikk :)

Her har pappa sagt at vi skal gå på puta.
Eller, han har sagt det til meg, også har kan knipset,
pekt og så hevet hånden så Bonnie skulle skjønne det samme...
Jeg skulle ønske hun ikke skjønte det, for da hadde jeg fått ha puta mi i fred...

Anja sier at jeg ser litt "anstrengt" ut...

Anja sier også at jeg burde nyte det å kunne ligge tett inntil en annen hund, og koooose...

Jeg burde "lære av Bonnie..."

Det er faktisk ikke så lett å slappe av og nyte tilværelsen når ens egen pute er okkupert av gjester!

Stirreleken fungerte ikke - hun lå pal!

Da er det godt å kunne krype bort til pappa og legge seg godt til rette ved føttene hans - mens man håper en og annen matbit skal slumpe til å falle ned...