Frida og Kenwood.

Jeg liker Frida.

Jeg liker ikke kjøkkenmaskinen.

Brrr...

Det begynner jammen å bli kaldt.

Det synes til og med jeg, som har pels over hele meg og alt!

Jeg løser det på følgende måte:

Først sjekker jeg om det er noen som følger med...

Og, hvis det er det...

Så hopper jeg opp og hilser på...

Før jeg legger meg godt til rette...

Jeg får ikke lov til å ligge med hodet helt oppi, men jeg blir ganske god og varm likevel.

Peisen er jeg ikke så glad i - for det lyser så rart der og bråker og sånn...

Jeg er faktisk ganske flink også, tenk!

Anja sier at jeg drar mye i båndet for tiden. Det kan vel kanskje være litt sant,

men her ser dere at jeg kan være veeeldig flink og lydig også.

Først sitter jeg så pent og stille og venter...

Kikker på godteriet...

Fridas føtter passer på...

Sååå flink jeg er til å sitte pent og vente!

Til slutt får jeg beskjeden jeg har ventet på: "værsågod!"

Så jeg er virkelig ikke bare vanskelig, altså!

Ny leke

For litt siden fikk jeg en ny plasthøne.

Den forrige jeg fikk da jeg var liten var visst tilstrekkelig ødelagt.

Anja sier at hun fjerner pipingen med en strikkepinne før jeg får den.

Jeg vet verken hva piping eller strikkepinne er...

Det er ikke alltid jeg er så god på det som er nytt...

Da er det greit å ha et støttende fang å kunne sitte på når verden blir for tøff...

Men til slutt så tør jeg! :) Nå leker jeg som bare det - fillerister og angriper den! :)

Mye bedre!

Nå er jeg mye bedre.

Jeg spiser vanlig hundemat igjen og bæsjen min ser visst ut som kabler igjen. Den er veldig lys og ikke så lett å ta opp foreløpig (men jeg tar den ikke opp heller, det er menneskene som iler til med pose hver gang jeg driter).

Jeg kastet opp litt igjen i går, men ettersom alt annet ser bedre ut så er visst ikke det så mye å bekymre seg over. Pappa snakket med en kamerat i går om meg, og hans hunder er visst også sånn av og til.

Ellers begynner det å bli kaldt ute. Det virker som om mamma prøver å gjøre det verre for meg ute på verandaen, for hun har tatt bort den matten som pleier å ligge på gulvet. Nå stopper ikke det meg i å utføre mine daglige rekognoseringsrunder da...

Anja var med meg ut og tok noen bilder her en dag.

Nedenfor er det nemlig en salig blanding av en svart katt og masse fugler! Katten går sakte forbi bare for å irritere meg tror jeg, for den vet at jeg ikke får lov til å hoppe ned alle de meterne for å ta den. Ellers er det masse aktivitet i trærne og villvinen om dagen. Jeg må jo løpe fra side til side hele tiden, og fuglene er SÅ nærme!!! Det er ganske strevsom å skulle holde øye med alt ting, men det er jo uansett et eldorado for oss fugleelskere...  

Her ser dere meg kikke utover rett forfra... Trampolinen er vår, men jeg har ikke hoppet på den, for det vet jeg ikke hvordan jeg gjør. Den hvite bygningen nedenfor er Albert Hall, etter Royal Albert Hall. Hos oss er det bare en driftsbygning, og den er oppkalt etter oldefar Albert.

Til venstre kan dere se det hvite barndomshjemmet til noen av familiens medlemmer. Nå bor vi i nabohuset.

 Anja mener mamma er vågal som tør å ha disse krukkene med lyng her.

Jeg er enig, men det går jo bra, for jeg dytter bare hodet i mellom når jeg skal se...

 Her kikker jeg ned på veien for å se om det kommer noen. Det er som regel bare folk vi ikke kjenner som går forbi, men av og til blir jeg så ivrig da, at jeg løper til døren for å se om de kommer opp til meg. Det gjør de jo nesten aldri, også ler menneskene av meg fordi jeg er så teit... Jeg synes de er teite...

Anja sier jeg er så pen og vakker...

Jeg holder utkikk fra høye side...

Syk igjen(!)

I dag ringte pappa til meg og mente Wilma ikke var i form. Nå er ikke han kjent for å være verken hysterisk eller overdrevent fintfølende, men jeg kjente likevel et behov for å sjekke dette selv. En tur opp i gamlehuset gjorde meg sikker. Ingen overlykkelig Wilma kom stormende mot meg (litt dempet logring, bare),

og "nam-nam" (Dentastix) ville hun ikke ha. Hun hadde ikke spist siden søndag formiddag, men hadde til gjengjeld kastet opp flere ganger. I dag var det bare diaré når vi gikk ut for å lufte oss (og et ekorn som var forholdsvis interessant, men heldigvis klarer ikke Wilma å klatre i mastene).

Dermed bar det avgårde til dyrlegen.

Litt sånn merkelig posisjon her, denne holdt hun fra Lier til Drammen omtrent...

Vel fremme veide vi henne (15,8 kg) og så ventet vi litt før vi kom inn til dyrlege Klara.

Det fine med Klara er at hun har en engelsk setter-tispe på syv år, med ganske like tegninger som Wilma. Dette medfører selvfølgelig skryt som "du er virkelig kjempepen" og "en vakker hund er du". Jeg vet ikke om Wilma eller eier er mest stolt...! :)

Hun ble nå ihvertfall undersøkt på alle bauger og kanter, magen ble klemt på, blodprøve ble tatt 

(to ganger, men sånn skjer jo når "noen" ikke klarer å la være å trekke til seg beinet), ingen feber, halsen ble undersøkt, tannkjøttet, ørene - og til slutt et akupunkturpunkt på ryggen som har

med fordøyelsen å gjøre, og da reagerte Wilmers.

Dyrlegen prøvde også med levergodterier og noe spesialmat, men ingen av delene var så veldig interessant. Vi fikk med noen tabletter som skal virke regulerende på magen, og beskjed om å komme tilbake om hun blir verre eller vi ikke merker noe bedring. På vei ut klarte hun ikke å holde seg, så rett etter at vi fikk beskjed om fine blodprøvesvar fikk hun diaré i resepsjonen. Dette ble det tatt prøver av, så vi får se om det slår ut noe på disse.

Vel hjemme gikk det noen timer, og så drakk hun plutselig litt vann. Det kom riktignok opp igjen en liten time senere. Hun spiste til slutt møysommelig opp en godbit, men den har også kommet opp igjen. Leverpostei med tablett inni og is har også blitt avvist.

Så da får vi bare følge med gjennom natten og i morgen, men jeg drar heller en gang for mye enn for lite til dyrlegen.

Ellers er jo dette typisk - den første dagen hun kunne leke med noen etter lusekuren, så skjer dette. Mammaen til Freja ringte opp i kveld, men nei, Wilma kunne ikke være med ut og leke... :(

PS! Etter en gjennomlesning av innlegget føler jeg meg nå forøvrig som en hysterisk mor/eldre dame som er veldig opptatt av sykdom og avføring...

"Trening"

I dag har jeg vært på jordet hjemme med pappa og Anja. Der løp jeg rundt masse. Så skulle jeg finne noe. De sa det var en rypevinge. Det var ganske gøy. Jeg ville ikke gi den fra meg når pappa ba om det.

Derfor slapp jeg den, helt til han kom innmari nærme, for da tok jeg den igjen og beina avgårde.

Det var kjempegøy!

Anja glemte kameraet sitt, så hun sier hun heller skal legge ut et annet bilde av

meg som visstnok skal illustrere (det vet jeg ikke hva betyr) kallenavnet snusleppa...



Kustus

Hvis dere går inn på NESKs sider nå, så ser dere at det står om hundepappaen min der!

Han fikk nemglig 1. VK med CK på Hamar i helgen!

Jeg er selvfølgelig en innmari stolt hundedatter akkurat nå! :)

Han har vært kjempeflink før også han, og her kan dere lese mer om det på hjemmesiden hans.

(Bildene er stjålet fra Team Finnskogs nettsider, så hvis dere vil ha de fjernet pga copyright; hyl ut!)



Kjært barn har mange navn...

Snusleppa

Luselisa

Wilmers

Revungen

Snusmumrikken

Dumma

Tullejente

Gullungen

Vakre du

Babyen

Lusejente

Vennen

Gullemor

Fineste jenta i hele verden

Noe av dette fordi overleppa mi av og til henger igjen litt på tennene sånn at det blir en sånn "klump" 

og fordi jeg har fått lus. Vi var hos dyrlegen i dag for etterkontroll etter at jeg var syk,

og da ville mamma og pappa at han skulle sjekke litt mer, for jeg har klødd så mye i det siste. 

Han sa at jeg har lus. Pappa så den i mikroskopet til og med. Nå har jeg fått lusekur.

Anja prøver å lure Emilie til å tro at det bare smitter til mennesker som har farget håret sitt "emo-aktig",

men jeg tror ikke hun trodde noe på det. Uansett så er det bare tull, for det smitter bare oss hunder i mellom. Mamma og pappa har ringt til vennene mine, så nå skal de også ta en lusekur for å være sikre.

Jeg tror forresten at de sier noen av tingene fordi de er glade i meg også, for de smiler innmari og koser med meg når de bruker noen av kallenavnene, så alt kan vel ikke være for å mobbe meg?!?

Her lukker jeg øynene litt - Anja var så ivrig med blitzen da jeg kom fra dyrlegen forrige gang...

Jeg er hos Anja i kveld

Det er sånn:

Jeg hopper opp bak henne i stolen så jeg får presset henne bort. Dette kombinerer jeg med sokkestjeling (selv om hun brøler "nei" og tar den fra meg), bjeffe på skyggen min på veggen, fly i beina på henne når hun går inn på kjøkkenet - også koser jeg litt og leker litt med tauleken min som jeg har med. Jeg har også stjålet potetgull fra skålen mens hun ikke så det. Det gikk imidlertid ikke så bra, for det knaste så fælt i munnen min da jeg tygde at jeg ble tatt på fersken...

Mamma og pappa er i bursdag. Jeg gleder meg til jeg har bursdag, for da sier Anja at jeg skal få en "hundevennlig" kake. Jeg håper det betyr masse sukker og krem... Håhå, nå tok jeg akkurat en sokk igjen, også trampet Anja mot meg så jeg slapp den og skvatt under bordet her, gitt! Nå har jeg krøpet opp i stolen igjen og håper hun ikke ser meg her jeg ligger bak henne...